Jeg koooser meg med å lese boka di, Kjell. Noen ganger
feller jeg en tåre eller to, andre ganger ler jeg høyt.


(jurist, tidligere lærer)

Takk for at du delte dette!

Deler av boka er så spennende som en krim. Leste ut boka på noen dager og en helg!

Du har stått oppreist for elevene, et forbilde for oss lærere. Du har også vist oss motkreftene, de som ønsker minst mulig engasjement.

(Fagbokforfatter og lærer i videregående)

Kjell Horn (f. 1937) begynte sitt arbeid som lærer ved internatskole i Finnmark i 1961.I del en i denne boka viser han lys- og skyggesider ved systemet slik han opplevde dem som barn, ungdom og student – i all hovedsak som en ørkenvandring, men også med gode og mindre gode minner. Som elev opplevde han seg som et objekt, som en gjenstand eller materie skolen skulle kna og elte og gjøre det beste ut av – eller gjøre til et ”gagns menneske” – slik myndighetenes ideal så ut.

I del to beskriver han sin ”karriere” med stillinger som lærer ved en rekke skoler, initiativtaker til forsøk med elevmedvirkning, undervisningsinspektør, rådgiver, byråkrat i Staten (Grunnskolerådet), forfatter av fagbøker i pedagogikk, forlagsredaktør (skole) – og rektor ved to ungdomsskoler.

Horn valgte den offentlige grunnskolen som arena, og i alle funksjonene han hadde, insisterte han på at eleven skulle være subjekt. Nybrottsarbeidet med elevmedvirkning i planlegging, gjennomføring og evaluering av arbeidet i skolen står sentralt her. Barnet og ungdommen skulle oppleve å være en drivkraft i sin egen utvikling.Del tre er hans analyse av utviklingen fra ”Reform 97” over ”Kunnskapsløftet” til dagens skole med vekt på ”læringstrykk” i barnehage og skole. Her er han nådeløs i sin påvisning av hvordan skolens krav om kunnskap og rangering av elvene skaper alt fra apatiske til frustrerte og ofte syke barn.

Kjell Horn gikk av som rektor i 1998. I alle år siden har han fulgt utviklingen i skolen nøye som debattant og fagbokforfatter, det siste oppsummert i boka ”Skolen som kamparena” fra 2015.