Hva nå lille Norge -Problemene Norge ikke løser

Artikkel skrevet av forfatter Tor Linge

Hva storting, regjering og media ikke forstår.

Hva er oppskriften på å lede et land? Vanskelig å si kanskje, men en sitter igjen med at vi ikke akkurat har en optimal ledelse av Norge. Sitter de bare i komiteer og småprater over kaffen og bløtkaken? Mange stortingsrepresentanter tar ikke gjenvalg. Hvorfor det? Flere indikasjoner og uttalelser tyder på at en tilværelse på storting og regjering ikke akkurat er en velorganisert arbeidsplass.

La meg påpeke ting som må være en selvfølge i både mindre og større organisasjoner, m.a.o. en etter kalkyle av hvordan lovverket har virket ute i samfunnet, og om det skulle være behov justeringer. Ser ikke ut til å eksistere.

Og sist men ikke minst opprette et organ som følger med utviklingen i samfunnet, slik at myndighetene kan reager før det hele utvikler seg til en katastrofe. Den enkle sannhet om at det som var god latin i går ikke nødvendigvis er det for i morgen. Myndigheter og media trenger å legge øre til jorden og ta pulsen på det som foregår i folkedypet. Gjennom årene har jeg lest mange innlegg som advarer mot en uheldig utvikling. Men få eller ingen av innleggene ser jeg at det har blitt reagert på - før det er for sent.

Vel samfunnsengasjert som jeg er, tenkte jeg at en mer direkte form kanskje ville ha en virkning på myndigheter og media. Jeg begynte å sende en e-post til alle stortingspolitikerne og media, hovedsakelig til Aftenposten. Jeg kalte e-postene mine for «Hva nå lille Norge» i nærmer 2 år, men responsen var heller laber. Jeg nådde altså ikke frem på den måten heller. Vel, da får jeg skrive en bok da med samme tittel, for å se om det hjelper. Tiden vil vise.

Europeiske medier er svekket. Det er en demokratisk utfordring. Forfatter er Einar Hålien, redaktør i Schibsted Media.

Artikkelen sto skrevet i Aftenposten 19-11-24.

Et tankevekkende innlegg hvor forfatteren dissekerer hva/hvor mange typer demokrati vi har. Hålien mener det er et ti talls typer demokratier. Jeg tar for meg to typer demokrati, det ene kalles «valgdemokrati» og det andre «liberalt demokrati». Håliens definisjon er at forskjellen litt forenklet er at «valgdemokratiet» stort sett handler bare om flertallets interesser, mens «liberalt demokrati», som vi har valgt å forholde oss til, også sikrer rettighetene til minoriteter. Og det har vi jo gjort så det holder. Snilt, men det har sine grenser. Men folk føler kanskje at minoriteter tar vel stor plass i vårt statsbudsjett. Milliardene som går til støtte av sameting og reindrift tror jeg faller mange tungt for brystet. Er vi i ferd med å skape et paralellsamfunn? Sverige har 60 av dem. Etter nøye å ha fulgt samiske aktivister i de senere årene, er konklusjonen at er det noe de kan, så er det å kreve. Til tross for 40 millioner i støtte i forbindelse med Fosensaken, krever de fremdeles at vindmøllene skal rives. Hvorfor ikke la dem klare seg selv slik andre nordmenn gjør, eller ser de for seg et eget selvstendig land? Det verste er allikevel at de kveler en vær næringsutvikling i sine områder bare ved å dra urfolkkortet. Noe de ikke er, noe som moderne forskning har avvist. At det «liberale demokrati» har problemer med å takle dem er ikke vanskelig å forstå. Realitetsorienteringen til våre myndigheter er jo et tydelig tegn.

 I tillegg har vi rundt regnet en million innvandrere som mer eller mindre Naver, og med betydelig forskjell på hva nordmenn får i trygd vs. Innvandrerne, mens det stadig vekk informeres om hvor mange nordmenn som sliter. Ingen liker urettferdighet. Det er kanskje grunn til å spørre om det» liberale demokrati» har overlevd seg selv, da det er i utakt med folkemeningen. Lite strategisk er det å gi reindrift-samene åpenbare fordeler kontra storsamfunnet og andre minoriteter som lever på Nav. For å si det med Olav Duun «det dyrt å være blauthjertet». Ubalansen i det» liberale demokrati» har blitt mer og mer tydelig for det norske folk, men tydeligvis ikke for våre myndigheter. Bare for å ha gjort det helt klart at «valgdemokratiet» ikke utelukker de vanlige rettigheter man har i et hvilket som helst demokrati. Kan dette være en av grunnene til at FrP fosser frem med sin realistiske politikk. Det samme skjer over hele Europa for høyrekreftene. Tabbekvoten er oppbrukt for våre politikere, ikke bare i Norge, men også i andre land i Europa.

I tillegg har kommuneøkonomien blitt et spørsmål for det «liberale Demokratiet», i det hele tatt pengeforbruket av myndighetene er ut av kontroll.

Innlandet og skolenedleggelse.

Ble den første prøven av en feilslått politikk. Polemikken rundt skolenedleggelse varte i godt å vel en uke i mediene. I samme uke ble det opplyst at Norge gav 220 millioner til et skogfond i Columbia? Uken etter gav Norge 280 millioner til et pandemifond. Rimelig umusikalsk spør du meg, men det var ingen journalist som så eller kommentert forholdet. Å sage av den greina en selv sitter på har aldri vært en stemmesanker. Men det betyr mye for våre politikere å være en sosial stormakt, på det norske folks og kommuners bekostning.

Blir skolenedleggelse bare det første kutt i velferden vi møter? Nei det har formodningen mot seg. Om staten gir for lite penger til kommunale oppgaver eller sløser våre lokalpolitikere med pengene. Vanskelig å si, og da tenker jeg på Robek lista, hvor mer eller mindre alle kommuner tidvis ble lagt under statlig økonomisk administrasjon, på grunn av ufornuftige bruk av penger. Kanskje god grunn til å spørre om det er en ufornuftig pengebruk eller underdimensjonert statstilskudd som har skylden for dagens situasjon.

At et ukontrollert inntak av- og plassering av migranter er ingen utenkelig forklaring. Moskenes kommune, en liten kommune i nord-Norge ble forespurt av UDI om hvor mange migranter de kunne ta imot. De svarte 40 mennesker – de fikk over 400. Da forstår vi at fornuften i plassering mangler grunnlag i virkeligheten. Meningen er jo at de skal komme i arbeid å forsørge seg selv. Men hvilken mulighet har en liten kommune for å tilby 400 arbeidsplasser? Dette faller på sin egen urimelighet. Det burde selv politikere og media forstå, men ingen tydelig hørbar kritikk fra det holdet.

Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser.

Skrevet av Civita representantene Skjalg Stokke Hougen og Torkel Brekke. Jeg refererer litt av artikkelen.

For å sitere Jens Stoltenberg om Donald Trump:» Vi utfordres først og fremst til å være reelle partnere, fremfor gratispassasjerer, skrev han om Nato i Financial Times 8. november. For egen regning: Ingen liker snylter eller gratispassasjerer. Arbeidepartiet har hatt en tradisjon for en rasjonell utenrikspolitikk, der norske interesser står sentralt. Denne tradisjonen har brutt sammen.

Tidlig i november overleverte Tyrkias utenriksminister et brev til FN som tar til orde for å stanse salg og eksport av våpen til Israel. Sammen med signaturene til 52 andre land står Norges signatur. Landene vi har signert med, er elendig selskap. Ingen andre vestlige land har signert. Flere på listen er autoritære regimer. Slike som Russland, Iran, Venezuela og Kina er med. Disse landene har sine egne egoistiske grunner til å støtte initiativet. Det er naivt å tro at disse landenes statsledere først og fremst vil redusere palestinernes lidelser. Mange av landene vi har signert med er aktører i en global konflikt mot Vesten, der målet er å destabilisere og ødelegge dagens regelbaserte verdensordning. Israel er en alliert av USA, så Irans krig mot Israel er en naturlig del av denne globale konflikten. En lang rekke gode analyser forklarer fremveksten av den nye antivestlige aksen. Iran driver krig mot Vesten gjennom sine mektige stedfortredere i Midtøsten, ved å bruke kriminelle nettverk til å utføre voldshandlinger i Europa og gjennom våpenstøtte til Russland. En av Irans stedfortredere er Houthi - militsen i Jemen, som har angrepet norske skip i Rødehavet. Dette utgjør altså en trussel mot oss, og mot hele ideen om en åpen verden.  I sommer innførte stormakten Tyrkia total boikott av Israel, og truet med å angripe Israel militært! Det er fristende å spørre om Utenriksdepartementet selv vet hva de har gått med på. Skjønner regjeringen hva Iran og Russland har av langsiktige mål her. I farlige tider sender de feil signal til våre allierte når Norge handler i strid med det vestlige interessefellesskapet. Regjeringens utenrikspolitikk bidrar til å skade vårt omdømme og vårt forhold til viktige allierte. For egen regning vil jeg legge til for AP er dette alvorlig. Husk da herrene statsminister Nygårdsvoll og utenriksminister Koht som 9. april gikk til sengs da de fikk høre om at en tysk flotilje var på vei nordover fra Kiel –de trodde det var et angrep mot Danmark. Eneste grunnen til at de berget for riksrett etter krigen var at AP vant regjeringsmakten i det første valg etter krigen.

En stor takk til Hougen og Brekke for at de holder oss oppdatert.

Løgn: Verdens beste helsevesen,

En sannhet med modifikasjoner eller? Det fokuseres mye på helsekøer og ventetid i dagen politikk. I østlandsområde er det pr. dato 40 ukers ventetid på utredning/behandling for sykdommene hjertesvikt og kreft! Det har ikke formodningen mot seg at folk kan dø i køen eller bli for sent behandlet. Flere leger jeg har snakket med har mistet troen på det norske helsevesen, og går til det skritt å tegne private helseforsikringer.

Hvordan kunne dette skje? Svaret er enkelt. I sin elleville glede over forsøket på å redde verden, har våre politikere tatt imot ca. en million innvandrere de siste 20 årene. Det trodde det var enkel matematikk, uten å forstå at det ville sette våre kommuner og institusjoner under press. Vel, slik går det når man tenker med hjertet, man lager ris til egen bak.

Så til den største løgnen fra våre myndigheter.

På inn- og ut pust snakker våre folkevalgt om at næringslivet mangler folk? Hører de ikke selv hva de sier? Helt siden syttitallet har våre myndigheter på en ganske så hensynsløs måte skyflet folk inn på trygd i Nav systemet, istedenfor å lage arbeidsplasser. Resultatet er i dag at vi har over 700.000 som naver, mens 148.000 i alderen 18- til 29 år går uvirksom uten å være engasjert hverken i skole eller arbeidsliv. Må jeg virkelig si det: Vi mangler ikke folk, men opplæring av disse menneske til et bedre fremtidig liv vs. å Nave. Og til tilhengerne av miljøvern og som vil legge ned oljeproduksjonen: har vi råd til det, og sist men ikke minst hvor skal vi gjøre av de 163.000 menneskene som arbeider i oljebransjen. Hittil ser det ut til at det bare er Nav som peker seg ut.

Når skal våre myndigheter forstå at det må skapes arbeidsplasser i stort monn. Det holder ikke med havvind og batterifabrikker, som har en stor sannsynlighet vil krasjlandet.

Nok en historie om mangel på initiativ.

Flukten fra landsbygda til byene har pågått side 50 tallet. I 1954 vedtok stortinget at Norge skulle være selvforsynt med landbruksvarer. En må si at oppfølgingen på dette har vært laber. Det er bare å sjekke importstatistikken vår. Nylig (30-10-24) sto det et innlegg i Aftenposten om at» norske poteter synger på siste verset «. På 1940 tallet ble det dyrket poteter på 200.000 gårdsbruk i Norge. I fjord var det 1336 potetbønder igjen. Mens 14% av alle bøndene gav seg mellom 2013 og 2023, var samme tall for potetbøndene 37,5%. Alt i følge SSB. Landbrukssektoren har i mange år vært krisepreget til tross for at potetproduksjon er viktig for beredskapen. Norge er sårbart dersom det skjer endringer i det internasjonale mat-systemene. Det er kanskje dyrere å produsere mat i Norge kontra land vi importerer fra. Men en ensidig økonomisk vurdering holder ikke. kjære stortingspolitiker, fortsetter det slik får dere snart bløtkaken i vrangstrupen, og da hjelper det ikke med å pøse på med kaffe heller.

I Aftenposten 21-11-24 lanserer vår kjære finansminister Vedum nye tiltak for å snu flyttestrømmen til byene. Om det kommer av at SP nærmer seg sperregrensen eller at han omsider har forstått problematikken er vanskelig å si. Men fremdeles mangler forståelsen for at det må skapes arbeidsplasser ute i distriktene ikke barnehager. Rekkefølgen er viktig, det er ikke som i multiplikasjon der faktorenes orden er likegyldig. Forstår ikke myndighetene effekten av å styre befolkningen med incitamenter, eksempelvis Svalbardskatt. Nedgangen i antall barnefødsler går ned over hele Europa, men ikke i Norge. 21-11-24 kunne Aftenposten melde at vi har blitt 57.000 flere enn på samme tid i fjord. Uten at det sies gjelder vel økningen våre innvandrere, og de er ikke tunge å be, med de trygdene de mottar. Politikerne mener vel majoritets-befolkningen i Norge som trenger å «rustes opp». Ellers ville de vel ha gjort som Ungarn har: Regjeringen der har inngått avtale med ektefolk og samboere om at de får utbetalt 300.000 kr., dersom de lover å produsere 3 barn i løpet av en ti års periode, som bonus får de et ekstra lån på kr. 300.000 til å bygge hus for. Kan det være noe å lære av, kjære stortingspolitiker.

Ellers kunne Aftenposten 23-11-24 melde om at «ungdommen rømmer. Bare de gamle blir igjen». Det er resultatet av mer enn 70 års neglisjering av et problem som har vært varslet om i hele tiden siden 1950 årene. Det får en til å undres på hvilken måte de folkevalgte styres på, eller styres de ikke i det hele tatt.

Sluttord.

Jeg har blitt 80 år, og har stort sett irritert meg over utviklingen her til lands, og det er denne irritasjonen som har fått meg til å skrive boken: «Hva nå lille Norge». Landet som ikke løser problemene sine, på forlaget Giutbokno AS. Kan bestilles på Ark.no eller bestill den i en bokhandel.